Historikk

Sosiale forhold

Hans Nielsen Hauge ble født i 1771. På denne tiden var Norge i Union med Danmark. De fleste innbyggerne i landet var av norsk opphav. I byene og på enkelte handelssteder fantes det for øvrig et borgerskap, hvor flere kom fra Danmark eller andre europeiske land.

Befolkningen i Norge økte sterkt på Hauges tid. To år før hans fødsel var det 728 000 mennesker i Norge. Drøye tretti år senere hadde tallet økt til 883 000 – en økning på over 20%. Barn og unge utgjorde en større del av befolkningen enn de gjør i dag, og forventet levealder var 35-40 år. Ni av ti bodde på landsbygda, men stadig flere søkte inn til byene. Det var en klar arbeidsfordeling mellom kvinner og menn, der kvinnene hadde ansvaret for hus og hjem.

Borgerstanden i byene tilførte store pengesummer til landet og var en sterk gruppe, med betydelige privilegier. Regjeringens lovverk favoriserte borgerstanden og gav dem handelsprivilegier som andre var avskåret fra.

På bygda var bøndene den mest dominerende samfunnsgruppen. Bøndene eide sin egen jord, hadde dyr og var stort sett selvberget med det meste de trengte. Mange bønder tjente også penger på tømmerbruk. Det var vanlig at bøndene hadde tjenerfolk på gården sin. Tjenestefolkene var den største yrkesgruppen i Norge ved århundreskiftet. Som regel hadde bøndene også husmenn eller leilendinger på gården sin. Dette var menn som fikk leie små husmannsplasser der de hadde egen jordlapp og noen få husdyr. Dette var imidlertid ikke nok til å leve av, og tilleggsarbeide var nødvendig. Arbeid for bonden inngikk ofte som en del av leien.

Folk var veldig stedbundne på Hauges tid. Når en bonde døde ble gården delt mellom sønnene. Gårdene ble dermed mindre og mindre, og vanskeligere å livnære seg av. I byene ble sønnene opplært i fedrenes forretningsdrift. Sønner av borgere kunne også få deler av utdannelsen i utlandet.

Det utviklet seg etter hvert en klassekonflikt mellom borgere og bønder. På grunn av borgerskapets handelsprivilegier var bøndene prisgitt borgerne og deres betingelser. Borgerne kunne også i noen tilfelle låne ut penger til bønder. Dersom avlingen slo feil eller bøndene fikk lavere inntekter enn nødvendig, gikk de konkurs og mistet gårdene til borgerne. Dette bidro sterkt til at det utviklet seg en konflikt mellom disse gruppene.

Hans Nielsen Hauge og hans religiøse påvirkning
Hans Nielsen Hauge vokste opp i et kristent hjem på Tune i Øsfold. Faren var bonde. Det var husandakt både morgen og kveld. Om søndagen gikk familien i kirke, og de gangene de ikke hadde anledning til det, ble det lest høyt fra Luthers store huspostill og andre andaktsbøker.

I tillegg til det han lærte på den såkalte omgangsskolen, leste Hauge mye i bibelen og kristen litteratur for øvrig. Pontoppidans katekismus-forklaring fikk mye å si for hans kristendomsforståelse. Han leste også ivrig bøker av andre av pietismens store lærefedre. Han utviklet seg til en grubler som søkte meningen med livet. Kameratene så på ham som lite kontaktskapende; en som gikk i sine egne tanker.

På den tiden Hauge vokste opp, var Tune og de nærliggende områdene svært preget av sterke og til dels motstridene åndsstrømninger. Han befant seg i et miljø preget av religiøs uro og rastløshet. I denne situasjonen var han opptatt av å finne den ene, allmenngyldige sannheten, og de ulike åndsstrømningene forvirret ham. De viktigste personene i Hauges åndelige utvikling var i følge ham selv hans far og kappelanen Ole Christian Hammer.

Konsekvenser av Hauges virksomhet

Hauges forkynnelse utløste en åndelig frigjøring blant mennesker. Den stimulerte enkeltmennesker til å ta selvstendige valg, først i åndelige spørsmål, og deretter i det praktiske liv. Dette førte til at unge bondesønner, på Hauges oppfordring, flyttet fra gårdene for å etablere seg som handelsmenn i byen, eller slo seg til i andre deler av landet der det fantes bedre muligheter for å livnære seg. Konsekvensen var en mental og åndelig frigjøring og skapertrang som var uten sidestykke i datidens Norge.

Han så på kvinner og menn som likeverdige, og det var viktig å finne rett person til oppgaven. Han oppfordret menn til å lære noe om husarbeid og kvinner til å arbeide ute, fordi som han sa ”det kan oppstå situasjoner i livet der det er nyttig å kunne greie seg alene. Dødsfall kan inntre, krig og andre ulykker kan ramme familien”. Dette var helt nye tanker i en tid med sterke tradisjoner knyttet til kjønnsrollemønsteret. Dette førte til at noen kvinner engasjerte seg som forfattere, andre som sosialarbeidere, og over hele landet startet og ledet aktive kvinner misjonsforeninger.

Det er vanskelig å dokumentere hvor stor påvirkning Hauge og haugianerne hadde på de historiske hendelsene som utspilte seg i Norge på denne tiden. Visse grunntrekk ved haugebevegelsen representerte imidlertid noe helt nytt, og har uten tvil bidratt til omveltningene. Det at haugebevegelsen var landsdekkende, med både åndelige og merkantile aktiviteter bidro til å utvide enkeltmenneskenes perspektiver fra det lokale til det nasjonale. De var ikke bare sosialt bundet til det lokale, men kjente også på en nasjonal tilhørighet. Fellskapsfølelsen innen de haugianske samfunn ble et viktig bidrag i den nasjonale frigjøringsprosessen fordi den også fikk et folkelig representativt innslag.

Hans Nielsen Hauge var ikke selv noen aktør i den nasjonale reisningen, men det var i haugianismens ånd å ta samfunnsansvar. Derfor fantes det flere haugianere som ble ledende personer innen bondestanden, og tre av dem var folkevalgte representanter i Eidsvollsforsamlingen da Norge i 1814 fikk ny grunnlov. 

Mannen som endret Norge og som gav mange mennesker en ny start åndelig og sosialt, har lagt etter seg en arv som vår hektiske og oppjagede tid trenger. Et møte med denne personen viser blant annet at hans etiske tenkning er tidløs og allmennmenneskelig, samtidig som den er nærgående og utfordrende. Selv om hans tenkning ble til for 200 år siden, har den aktualitet også i dag og vil kunne bli en inspirasjonskilde for etisk bevisstgjøring i privatliv, bedriftsliv og samfunnsliv.