Etter at vekkelsen hadde spredt seg, ble det etablert venneflokker mange steder i landet. Disse personene ble kalt lesere, fordi de leste mye både i bibelen og andre skrifter. De ble også kalt Haugianere. Mange av disse fikk gode leseferdigheter og var meget kunnskapsrike. Flere kvinner ble interesserte i å lese Hauges brev og bøker, og fikk dermed økt leseferdighet. Trolig var det flere tusen Haugianere rundt omkring i Norge. Gruppene møttes i hjemmene, og tilbrakte mye tid sammen, med lesning, bønn og undervisning i åndelige spørsmål.
Hauge var den selvskrevne leder for vennesamfunnene, og veiledet dem gjennom sin brevskrivning. Men han delegerte det lokale ansvaret videre til andre. Både menn og kvinner ble brukt som forkynnere og åndelige ledere. Det å gi kvinner en slik posisjon var oppsiktsvekkende på den tiden, men Hauge mente hans syn på likeverd og likestilling var riktig ut fra hans forståelse av Bibelen. Det viktige var å finne rett person til å ivareta de åndelige lederoppgavene. Derfor kunne kvinner også få lederansvar.
Vennesamfunnene var preget av “søskenfellesskap” hvor de hjalp hverandre både praktisk og åndelig. Det var en klar sammenheng mellom deres liv og lære. Haugianerne var uselviske, ordentlige og redelige, og utviste gavmildhet og initiativ. Mange næringsvirksomheter som ble startet av Haugianere ble finansiert ved hjelp av gaver fra venner i alle deler av landet.
Vennesamfunnene inkluderte mennesker i alle aldere og fra ulike samfunnslag. De ble til åndelige kraftsentre, og mange unge fikk ansvar som utviklet deres evne til å tenke fritt og selvstendig. Vennesamfunnenes betydning som baser for den åndelige, sosiale og politiske frigjøringsprosess i Norge er ofte blitt undervurdert.