Et glimt inn i haugevekkelsen
Vekkelseshistorie er spennende lesning. Denne gangen deler vi artikkelen "Vekkelsen i Trøndelag høsten 1799" av Peter Tore Gabrielsen.
Vekkelsen i Trøndelag høsten 1799
Av Peter Tore Gabrielsen
Vekkelseshistorie er spennende lesning. For å gjenfortelle hva som hendte når vekkelsens ild brant, kan virkeligheten ofte bli fremstilt mer som et glansbilde enn som en realitet. Men de Guds menn som stod i vekkelsen, måtte gjennomleve motstanden og forfølgelsen dag for dag. Ofte ved falske anklager og også fysisk mishandling.
Når Gud sender vekkelse ved Den hellige ånd, og mennesker møter en levende Jesus, blir det alltid motstand fra myndigheter og det religiøse etablissement. Det viser all vekkelseshistorie. Det var heller intet unntak når Hauge og hans medarbeidere forkynte i Åndens kraft.
På slutten av 1799 var vekkelsen som Hans Nielsen Hauge tente over Norges land, i ferd med å bre seg over hele landet.
På sensommeren og høsten 1799 fikk bygdene i Trøndelag oppleve en gjennomgripende oppvåkning og vekkelse ved Hans Nielsen Hauge og hans medarbeidere. På en underlig måte førte Gud Hauge og hans unge predikanter sammen til en spesiell innsats for Guds rike i disse bygdene. Og det gav resultater, men også meget sterk motstand.
Hauge var kommet til Trondhjem fra Bergen i begynnelsen av august 1799 for å få trykket nye opplag av hans bøker. I tillegg ble førsteutgaven av hans salmebok «De sande Kristnes udvalgte Salmebok» trykket i Trondhjem. Faktisk fikk ingen av Hauges skrifter større utbredelse enn denne salmeboken.
Noen av medarbeiderne til Hauge som bidro til vekkelsen i Trøndelag var: Lars Olsen Hemstad (34), Ole Berg (20), Iver Olsen Gabestad (17) og Niels Iversen Riis (19). Hans Nielsen Hauge var selv 28 år.
Lars Olsen Hemstad og Ole Berg var begge fra Hedmark og hadde blitt frelst året før ved Hauges besøk i Stange. Nå opplevde de Guds kall til å forkynne Guds ord. De dro derfor en høstdag i september 1799 opp Østerdalen og innover viddene til Røros.
Her holdt de samlinger, men det ble straks motstand fra stedets sogneprest Peter Schnitler Krag (40) og direktøren ved Røros Kobberverk Erik Knoph (35 år og fung. lensmann). På spørsmål om hva som fikk dem til å holde disse samlinger, svarte de: «Ånden og Gud har drevet oss til å påminne våre medmennesker. Gud har sendt oss.» De ble begge utvist fra byen, men Lars O. Hemstad fortsatte med vekkelsesmøter i tre dager nord for byen. Da sognepresten Krag fikk høre om «denne uorden» reiste hans straks dit og kom midt i vekkelsesmøtet. Han skriver senere i et brev til øvrigheten i Trondhjem den 16. desember 1799 om hvordan han opplevde denne hendelsen:
«Uten at jeg visste om det, omvendte han syndere i 3 dager på den måten at gamle kjerringer og unge piker trodde helvetes ildsjø fløt dem og hele verden i møte. Denne uorden ble meg tilmeldt, og jeg reiste straks til stedet. Der fant jeg personen «i Den hellige ånds arbeide», som han kalte det, med sukk og gråt omkring.»
Det er altså helt tydelig at Gud virket med sin Hellige ånd og at det fulle evangeliet ble forkynt med både himmel og helvete.
Lars O. Hemstad fortsatte nå til Trondhjem og oppsøkte vennene der. Her møtte han også Hauge og de holdt møter både sammen og hver for seg i Meldalen, Rennebu, Leksvik og Leinstrand.
En annen ung predikant, Niels Iversen Riis (19) fra Kongsberg, var også kommet til de samme traktene fra Molde. Han skulle egentlig sone en dom i Trondhjem for å ha forkynt Guds ord, men underveis benyttet han enhver anledning til å forkynne evangeliet. I Meldalen gjorde dette et veldig inntrykk og gav støtet til en gjennomgripende vekkelse. Riis ble dømt til en kortere tukthusstraff i Trondhjem, men reiste tilbake til Melhus og vekkelsen bredte seg. Her virket også ungdommen Iver Olsen Gabestad (17).
I tillegg kom Hauge og Hemstad til Melhus og virket sammen med de andre predikantene.
Etter at de hadde hatt en liten tur til Oppdal, kom de tilbake til Trondhjem midt i november. Da var Hauges bøker ferdigtrykt og mellom kveldssamlinger og vekkelsesmøter ble det innbinding av de nytrykte bøkene.
De stasjonerte seg i Leinstrand. Hauge forteller: «I dette sogn hadde min oppbyggelse virket slik at de fleste avla drukkenskap, banning m.fl. laster». Videre skriver han i boka «Reiser, viktige Hendelser og Tildragelser» fra 1816: «Arbeidet i denne tid hadde Gud særdeles velsignet.»
Kirkehistoriker Anton C. Bang skriver i sin biografi om Hauge: «Den haugianske virksomhet i det trondhjemske fremkalte en omseggripende vekkelse, og bygdene var snart ikke til å kjenne igjen.»
Både lensmannen i Leinstrand, Iver Monsen, og klokkeren, Ole Evensen Rørum, ble frelst. Unge og gamle ble med.
Men nå bestemte myndighetene og det religiøse lederskap seg for å sette en stopper for vekkelsen og ville utrydde det nye «svermeri».
En av de første søndagene i desember 1799 gikk prosten i Melhus Hans E. Steenbuch (77), i talen sin løs på vekkelsen. Han truet lederne og «de som samlet seg for å tale Guds ord med fengsel.»
Biskopen i Trondhjem, Johan C. Schønheyder (57), kunngjorde at han nå ville stanse «den overhåndtagende bevegelse»!
Også datidens media hadde vært aktive under hele vekkelsen. Allerede i begynnelsen av august var det avisskriverier i «Trondhjemske Tidender». Redaktør Mattias Konrad Pettersen, skrev følgende den 9. august 1799:
«En av de bondepredikanter, som har drevet deres «væsen» søndenfjells, navnlig Niels Iversen Ries, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Denne ukallede, og mot synden og kjødets lyster draberlig fektende predikant, skal ha forkynt for forsamlede skarer, det han kaller Guds ord…»
Han skriver videre: «Det synes at for mye lesing i Bibelen og for mye bønn og andektighet,
har forvillet hans hjerne. Den hellige ånd skal ha satt ham disse løyer i hodet.»
Hans Nielsen Hauge får også gjennomgå av samme redaktør: «Den beryktede Hans Nielsen Hauge, yppersteprest og høvedsmann for den hellige bande, som flakker omkring og skal ha fordelt seg over hele landet, er nå også kommet hit, men er dog ennå ikke i arrest.»
Det ble nå innkalt til en bygdekommisjon den 16. desember 1799. Både Hauge og Hemstad ble arrestert og retten bestemte at til nytt forhør skulle det innkalles 36 vitner som skulle finne sted 23. desember 1799. Lensmann Iver Monsen måtte rundt til naboer og venner og lese opp innkallelsen for 36 personer nettopp da alle hadde det travlest med juleforberedelsene.
Retten ble satt i tinghuset, og alle 36 vitnene hadde bare positivt å si om Hauge og Hemstad.
Et av vitnene, Jon Jonsen Moe, fortalte at talene og formaningene som Hauge og Hemstad hadde holdt på Leinstrand for folket «hadde hatt de beste frukter til forbedring i Liv og levnet, både hos gamle og unge.» Likevel ble begge dømt til fengsel som løsgjengere.
Mens hele byen holdt på å gjøre seg i stand til julehelgen, lukket fengselsdøren seg etter Hauge og Hemstad i Rådhusarresten i Kongensgt. 2 i Trondhjem. Samtidig satt også Hauges bror, Mikkel Hauge sammen med Torkel O. Gabestad og Peder Hansen Roer i Christiania Tukthus. Hans Nielsen Hauge skriver i et brev til sin bror og de andre fengslede:
«Det som smerter meg mest, er den store høst, og at de få arbeidere skal fanges …» «Nu i julen kunne vi vitnet for mange …» «… dog satans rike bever …»
Utallige ganger ble Hans Nielsen Hauge arrestert og kastet i fengsel.
Mange kjenner nok julesalmen «Jeg er hos Gud i nåde», som Hans Nielsen Hauge skrev i
Trondhjems arresthus julaften 1799.
Hauge ble på nyåret 1800 dømt til en måneds tukthusstraff, og Hemstad som var soldat, til en måneds fengselsstraff i Trondhjems Festning.
Hva skjedde med Niels Iversen Riis? En dag fikk prosten Hans E. Steenbuch (77) høre at Riis talte Guds ord på kirkegården. Han befalte kirketjeneren å gripe denne unge predikanten. Riis gjorde ikke noe motstand, men lot seg villig binde til prostens vogn. Deretter satte prosten i veg i rasende fart og jaget av sted ca. 5 km. Dette mens Riis måtte springe baketter eller ble slept av vognen. Da de kom til prestegården, var Riis totalt sprengt og gjenvant aldri helsen. Han ble syg og «blek som et lik» og døde ca. 20 år gammel en kort tid etter (iflg. kirke-historiker H. G. Heggtveit).
Disse unge vekkelsespredikanter visste ikke hva fremtiden ville bringe eller hva konsekvensene ville bli av det fulle Guds ords forkynnelse. Likevel var de tro i sitt kall om det så var inntil døden.
(Kilder: «Hans Nielsen Hauge og hans samtid» av Anton Christian Bang, «Tre haugianere» av Sigrid Svendsen og «Den norske kirke i det nittende århundre – bind 1» av H. G. Heggtveit.)